Først vil jeg beklage at jeg ikke har blogget på -lenge- dette har skyldtes manglende motivasjon, men i går så skjedde det noe som ga meg lysten tilbake igjen.
Jeg har lenge vært tilhenger av dødsstraff for de mest alvorlige kriminelle lovbruddene (seksuelt motiverte mord og landssvik etc.) og jeg har tidligere blogget om feil i landssviksoppgjøret, til tross for at jeg mente at dødsstraffen mot Quisling og Rinnan var helt nødvendig og rettferdig for å opprettholde tilitt til det norske rettsvesenet.
Jeg har også alltid hatt en klokketro på at det norske rettsvesen og de norske myndigheter har ivaretatt enkeltindividers interesser og at de aldri har hatt noe ønske om å straffe/skade uskyldige mennesker.
Aha-opplevelsen fikk jeg da jeg leste en bok som heter "historien om et planlagt mord". Boken handler om en mann som heter Ola Watnås, han ble tvangsutskrevet til tysk arbeidstjeneste i 1942 i likhet med ganske mange andre nordmenn. Ola stakk av fra arbeidstjenesten, men han lærte seg litt tysk og brukte ofte å prate med tyske soldater som var på besøk i hjemtraktene hans Nedre Eiker i buskerud.
I januar 1945 haiket Ola Watnås med 2 milorgjegere til butikken i hjemkommunen sin, bakpå lastebilen de kjørte var det tømmer som de hadde stjålet fra tyskerne. Det at Ola Watnås hadde kontakt med enkelte tyske soldater fikk hjemmefronten til å frykte at Watnås var angiver, eller at det var muligheter for at han en gang i framtiden kom til å bli angiver.
Dette var en mistanke som ble ytterligere styrket da Watnås meldte seg på sjåførkurs i regi av den tyske organisasjon Todt, som forøvrig ikke hadde noe med det tyske militære å gjøre. Denne organisasjonen ble brukt av norsk næringsliv og de norske myndighetene for bruk i industrien og i veibygningen. Familien Watnås hadde dårlig råd og Watnås tok dette kurset for å sørge for å ha en yrkesutdanning etter at krigen var over. Deltakelse på slike kurs ble ikke regnet som manglende nasjonal holdning og ble dermed ikke omfattet av landssviksanordningen.
Watnås ble arrestert av hjemmefronten i februar 1945 for mistanke om samarbeid med tyskerne. Watnås fulgte velvillig med hjemmefrontsoldatene i den tro at han skulle rekrutteres til nettverket deres. Under arrestasjonen gikk et våpen av med et uhell og den ene milorg jegeren presterte å skyte en av de andre vaktene i overkroppen. Watnås fikk panikk og stakk av.
Da han kom hjem den kvelden snakket han ut med sin kone og han visste at han før, eller siden kom til å bli arrestert av hjemmefrontens styrker igjen. Dagen etter ble han nok en gang anholdt da han var på vei til butikken og han fulgte velvillig med til en hjemmefrontcelle i nærheten.
Der ble han presentert for anklager om landssvik og hjemmefronten iverksatte undersøkelser i bygda. Det visste seg at Watnås var uskyldig, men ettersom at det kanskje eksisterte vitner til hendelsen holdt hjemmefrontstyrkene hans i arrest i frykt for at han skulle enten sladre om kidnappingen til gestapo, i frykt for at Watnås skulle bli innkalt til avhør.
I korrespondansen mellom de lokale hjemmefrontstyrkene og de sentrale konkluderer man med at han enten bør holdes i arrest eller flyttes over til Sverige. Grunnet god bevoktning av grenseovergangene blir Watnås forflyttet til en seter oppe i fjellene der han blir holdt i arrest i ca. en måned. Hjemmefrontent synes ikke det er god disponering av mannskap å holde to bevæpnede vakter nær Watnås så de spør hjemmefronten i Drammen om råd. Hjemmefronten i Drammen gjør enkelte undersøkelser og finner ut at Watnås er av taterslekt og at han tidligere har vært mistenkt for to mindre forseelser, men at han ikke har vært domfelt eller arrestert tidligere. Med bakgrunn av at han er av taterslekt konkluderer hjemmefronten sentralt med at han ikke er til å stole på og gir ordre om henrettelse, til tross for at den lokale hjemmefronten har rapportert at Watnås er uskyldig.
Ingen av de lokale hjemmefrontsjegerne ville påta seg å utføre henrettelsen, dette medfører at hjemmefrontstyrker fra et annet distrikt blir sendt opp til seteren for å gjennomføre handlingen. Watnås blir ført ut på gårdstunet, han er i strålende humør, endelig skal han bli flyttet over til Sverige. Han har tidligere fått sendt et brev til sin kone der han ber henne passe på sønnene til han kommer tilbake. De to hjemmefrontsoldatene skyter mot ryggen til Watnås, men de bommer. Han snur seg sindig og sier med en tomhet i stemmen. Dersom dere skal gjøre dette mot meg, en uskyldig mann så får dere se til å gjøre det ordentlig. Watnås blir deretter truffet av flere treff i brystkassen og faller død om på stedet.
Etter krigens slutt blir Watnås meldt savnet av sin enke, staten nekter først for at de vet noe om Watnås skjebne. Men en pågående lensmann anbefaler enken å gå til rettsak mot staten. Staten blir dermed tvunget til å innrømme at Watnås er skutt grunnet manglende nasjonal holdning. Videre så nekter tingretten familien svar på hvorfor han er skutt og hvor levningene ligger. De ble dermed nektet en grav å gå til. Lagmannsretten konkluderer annerledes og det norske forsvarsdepartementet skriver en generell uttallelse om hjemmefrontens virksomhet. Høyesterett beordrer en ny rettsak i lagmannsretten og lagmannsretten konkluderer denne gangen med at almennheten ikke har krav på innsyn i hjemmefrontens virksomhet. Anken til høyesterett blir denne gang avslått. Hjemmefrontens sentralledelse hevdet at det ikke eksisterte papirer på prosessen mot Watnås, noe som i 1996 viser seg å ha vært løgn.
Etter krigen ble familien Watnås utsatt for hets både fra lokalsamfunnet, presten og andre framstående samfunnsmedlemmer grunnet sin historie som landssvikere. Dette til tross for at Watnås far var medlem av den kommunistiske motstandsbevegelsen.
Etter å ha lest beretningen om Watnås siste leveår er det en ting som slår meg, man kan aldri stole på at de gode kreftene (rettsvesenet) utfører jobben sin skikkelig. Det var riktignok krig, men å henrette en uskyldig mann er aldri akseptabelt. Statens interesse i å holde saken skjult i etterkant er også graverende, dersom dødsstraffen blir gjeninnført kan dette skje igjen. Og dersom en uskyldig mann blir henrettet er alle tilhengere av dødsstraffen medskyldig i drap. Et slikt justismord er uigjennopprettelig.
De samfunnsinstitusjoner som allerede er eksisterer er et lett bytte for en tyrannisk makt, jøderegistere, sigøynerregistere og registere over annerledestenkende ble misbrukt av Tyskland og NS. Dersom dødsstraffen eksisterer vil terskelen for å henrette uskyldige ytterligere øke i en slik situasjon.
Mitt forhold til dødsstraffen har alltid vært lettere pragmatisk, men enkeltskjebnen til Ola Watnås har fått meg til å revurdere mitt syn. Ettersom den norske demokratiske rettstaten med viten og vilje kan ha henrettet mennesker tidligere kan den gjøre det igjen.
Derfor er jeg fra i går av motstander av dødsstraff i enhver situasjon.
